it all started with a big bang

hva skal man gjøre når hjertet sier en ting og hjernen noe annet? jeg vil følge hjertet. jeg har fulgt hjertet hittil, det har jo funket ganske bra. hittil i alle fall. jeg har hatt verdens beste stunder, med verdens beste mennesker. jeg har minner jeg skal ta vare på for alltid. jeg har opplevd glede, kjærlighet og lykke. jeg har hatt det fantastisk. jeg har følt meg som verdens heldigste menneske, jeg har vært så høyt oppe at ingenting kunne få rive meg ned. jeg tror jeg er nede på jorden igjen nå. og jeg må innrømme at jeg likte meg mye bedre høyt der oppe. jeg går hele tiden rundt og er redd for å rive ned akkurat den brikken som river ned alle. jeg er redd for å miste alt. jeg kommer ikke til å klare det, hva skal jeg gjøre? jeg vet jeg er overdramatisk nå. jeg kommer ikke til å miste alt. jeg er fortsatt heldig. jeg har fortsatt så masse å være takknemlig for. og ikke tro at jeg ikke er det. uansett, jeg skriver ikke det her for å takke alt og alle. akkurat nå er jeg nede på jorden og vil heller sutre. jeg sier heller unnskyld til alle dere som fortjener et takk og fortsetter der jeg slapp. for jeg har så altfor masse å miste. det er det eneste negative med å ha det så fantastisk. man har enda mer å miste. jeg ville aldri i verden tatt tilbake den fantastiske tiden jeg har hatt med de fantastiske menneskene som jeg er så utrolig glad i bare fordi livet mitt sånn halvveis slutter når alt det blir borte. så glad og lykkelig som jeg har vært, kan jeg jo bare ikke angre på noe som helst. jeg vet jeg skriver som om alt er borte allerede, men det er det ikke. jeg har fortsatt mange fantastiske venner, en vidunderlig kjæreste, en oppegående familie og to armer og to bein. og slik vil jeg ha det for alltid. jeg vil leve lykkelig alle mine dager. nesten i alle fall.

♥