i can't wait to wallow in self pity in my circuitboard city tonight

i natt hadde jeg den fæleste drømmen jeg har hatt i hele mitt liv. jeg tror jeg aldri noensinne har våknet og vært like redd og lei meg som jeg var i dag tidlig. og jeg tror heller aldri jeg har våknet og trodd at drømmen min var sann. før i dag. jeg husker så og si alt fra drømmen, og alt var så jævlig ekte og virkelig. jeg trenger ikke fortelle så mye om hva den handlet om, utenom at det var om martin, og det var ikke bra. det første jeg gjorde når jeg våknet (i ni-tiden......) var å finne mobilen min for å ringe martin, jeg måtte jo høre om det var sant. jeg slapp å ringe, jeg hadde nemlig fått melding mens jeg sov som fjernet all mistanke om at drømmen var sann. det var visst bare et forjævlig mareritt. da begynte jeg å gråte igjen (igjen fordi jeg gråt masse i drømmen). åh, det var skikkelig fælt altså. jeg var sikkert på at jeg hadde mistet det beste jeg har, og det var den verste følelsen jeg har hatt. det var tilogmed verre en den følelsen jeg hadde like før jeg ble skutt av akon i syvende klasse, og det er en ganske ille følelse det å. men drømmer prøver jo å fortelle deg noe, og jeg tror dette marerittet prøvde å fortelle at jeg kanskje bør være litt flinkere til å ta vare på de som betyr mest for meg. sette mer pris på at de faktisk er her, og for at de er mine. akkurat som jeg tror at skytedramaet i syvende prøvde å fortelle meg at jeg burde verdsette livet mer. det kan jo bli tatt fra meg når som helst, og det samme kan venner, familie og kjæresten. og jeg kan ikke risikere at noen blir tatt fra meg uten at de vet hvor mye de betyr for meg. derfor - flinkere til å fortelle andre hvor flotte, fantastiske og hvor mye de betyr for meg. det kan jo tilogmed hjelpe med å skaffe meg god karma, hm, det er jo enda et pluss. kanskje et mareritt var på sin plass?


i går ble det peppes med jentene; fay, andrea, iselin, lisa og tonje, vi spiste digg pizza og oreo dream så klart. hihi, etter det ble vi hentet og kjørt tilbake til kløfta, hvor vi først hang litt på videoen, så litt på stasjonen, så litt på tom's matbar helt til vi nesten besvimte av taper-følelse og dro til lisa. jeg ble der ikke så veldig lenge, dro hjem etter en halvtime eller noe sånt. når jeg kom hjem tok det ikke spesielt lang tid før jeg sovnet og drømte den fæle drømmen. jeg skulle aldri ha sovnet. hvertfall ikke før jeg fikk den fine meldingen. hadde jeg sovnet etter den hadde jeg garantert ikke hatt det marerittet.